Nordlyset har pumpet kraftig over Europa den siste uken etter en X1,9-solstorm- samtidig som det pågår møter i DAVOS.

På bilder av solen ser vi også et stort koronalt hull som ligner mistenkelig på Tors hammer, Mjølnir.

I følge norrøn mytologi kjører Tor en vogn over himmelen med to geitebukker – og i går, på vei til Davos fikk Trumps fly problemer og endte opp med å reise – som Tor – i to mindre fly.

Og siden det er Tors dag i dag, verdensorden er i fokus og Tor er verdensordens vokter, her en liten folkelig fortelling fra fjellene – om torden, glatte smil og en orm som ikke helt slipper taket 🙂

Det var en gang, høyt oppe i de sveitsiske fjell hvor jotnene hadde bygget seg et digert gull-palass kalt Utgards-Davos.

Der satt de, alle sammen – rikingene med silkeslips, gullringer og bukser så dyre at de kunne kjøpt en hel gård for dem. De satt der og snakket om «det beste for alle», samtidig som de kveilet seg rundt folk som en våt ullgenser i vaskemaskinen på 90 grader.

Midt blant dem satt Ormegard den Glatte, en lang, blek kar med smil som en tynn is-sprekk og ord som smurte seg rundt deg som fiskeslo i en bøtte. Folk sa han hadde arvet både blod og navn fra de gamle jotnene.

Så en dag kom det bråk fra vest. En diger, gyllen kar ved navn Tordfinn Torden satte kurs mot fjellene. Han kom ikke ridende på hest, nei – han kom i en diger vogn trukket av to bukkefly! Folk lo seg halvt ihjel da det første flyet hadde fått hikke og måtte snu.

«To bukker!» ropte noen. «Tordfinn har funnet opp bukkefly!» ropte andre. Men Tordfinn bare lo – han hadde allerede gått 9 skritt siden han første gang satte seg i høysetet sitt, og giften fra ormen hadde begynt å svi litt i kneet, men han gikk likevel.

Da han stormet inn i hallen, ble det så stille at man kunne høre en gullmynt falle i lomma på en jotne. Ormegard satt der fremst, armene i kors, smilte som en katt som nettopp hadde spist kanarifuglen (og kanskje også kanarifuglens familie).

Tordfinn plantet føttene i gulvet, så på dem alle og brølte: «Dere som sitter her og later som dere eier verden og har bygget et bur av fine ord og tykke bøker, dere tror ingen tør å sparke i døra! Men jeg er kommet for den grønne øya i nord. Gi meg den, ellers skal dere få tariff-torden og toll-lyn i fleisen!»

Ormegard lente seg frem, fortsatt smilende, og sa: «Kjære Tordfinn, du snakker som en mann som tror han kan fiske opp Midgardsormen med en hammer og et oksehode. Men vi er mange, og vi holder verden sammen. Her er det ingen plass for din bråkete oppførsel. Gå hjem og drikk litt mindre mjød – eller kanskje litt mer, så du glemmer hva du sa.»

Da lo Tordfinn så det runget i fjellene. «Jeg har fisket før, din glatte ål!» ropte han. «Og jeg vet hvordan ormen napper når agnet er godt nok. Du kan smile og snakke pent, men jeg ser halen din dirre under bordet. Denne gangen skal du ikke slippe unna – jeg har med meg tariff-hammeren, og den bommer ikke!»

Så snudde han seg på hælen og marsjerte ut, uten å vente på svar. Bak ham satt jotnene og stirret. Noen hvisket. Noen sendte blikk. Ormegard satt stille, men fingrene hans trommet på bordet – som om han telte skritt… eller kanskje bare telte hvor mange møter han måtte på for å holde verden i garnet.

Ute i fjellene danset nordlyset grønt og vilt, som gnistene fra bukkene som trakk Tordfinns vogn. Og langt borte, på den grønne øya som lå under is, begynte noe å rumle. Ikke bare isen som smeltet. Men selve jorda – som om en gammel orm hadde bestemt seg for å strekke på seg, bare litt, bare nok til at fjellene skalv og folkene nede i dalene løftet blikket mot himmelen og mumlet: «Hva i all verden er det som skjer nå? Og hvorfor ler den galne vestlendingen så jævlig høyt?»

Slik endte ikke sagaen, den hadde bare begynt på sin tredje og siste del. Og mens Tordfinn gikk mot vognen sin, mumlet han for seg selv med et skjevt glis: «9 skritt til, din glatte ål. Så får vi se hvem som faller først – og hvem som sitter igjen med den nye grønne jorda og en god slump mjød».

Og slik fortalte de historien i langhuset den vinteren 😊